Ankomst basecamp.





Antarktis er verdens tørreste, kaldeste og mest isolerte kontinent på vår klode med ca. 90 % av verdens samlede ferskvann. Det er i areal langt større enn hele Europa. Siden det ikke finnes noe vegetasjon, finnes det heller ikke, bortsett fra langs kysten, dyr eller fugler. Sneen smelter ikke. Hva man efterlater seg forblir der for alltid. Absolutt alt avfall blir transportert ut fra kontinentet. Det finnes ingen elver eller åpne vann. 12 nasjoner har annektert land der, hvorav Norge har den nest største andelen. Solen går "mot klokken". Når vi har vinter er det sommer i Antarktis.


Mt. Vinson.(Vinson Massiv) 4892m. Det høyeste fjellet på kontinentet. Er en del av Ellsworth Mountains og Ellsworth Land som strekker sørvestover fra indre del av Antarktis Peninsula til ca 100" vest.



Høyt oppe - langt nede

 

Mt. Vinson Antarktis 2008


Det kaldeste, høyeste og mest isolerte kontinent på vår klode.




White Christmas. Fredfulle jul.

Infernoet er en hvit vegg. En hvit iskald brølende vegg som sluker oss på et øyeblikk. Sikten er kun et par meter. Stormen raser med en styrke på over 100km/t. Temperaturen -55".  Det er lille julaften 2008.  Ikke akkurat det beste juleværet å befinne seg ute i. Inne i teltet forsøker Inger og jeg å holde varmen og motivasjonen oppe som best vi kan. Det er nå 9. dagen vi ligger værfast i base camp i telt med dårlig vær.


15. desember begynte det. Da vi kom ned fra fjellet efter vellykket å ha besteget Antarktisk' høyeste fjell Mt. Vinson 4892m,.var vi med ett avskåret fra å bli hentet ut fra breen hvor vi befant oss. Det lille flyet som skulle frakte oss tilbake til den mer siviliserte Patriot Hills-basen hvor det store russiske militære transportflyet Ilushin-76 skulle fly oss tilbake til Sør Amerika, Punta Arenas Patagonia, kunne ikke lande. Fullstendig isolert sto vi der. Telt ble slått opp og ventingen startet. Mat hadde vi igjen for ca. 3 dager og vi regnet med at retur til Patriot Hills ville skje før vi var mattomme. Allikevel-nå lå vi i isødet, strandet på verdens mest utilgjengelige kontinent, i en infernalsk storm og telte den 9. dagen 23. desember.

"Syng aldri I am dreaming of a white Christmas for meg mer" sa Mike, tysker med bosted i USA., trakk hetten på dunjakken tettere om seg, snudde og krøp inn i teltet hvor han hadde sitt tilholdssted sammen med James og Neal. 




Det var disse tre som i tillegg til oss utgjorde gruppen vår. James var en typisk engelskmann med et dannet aristokratisk sprog og ditto manerer og med et "look-a-like" tett opp til Mr. Bean. Neal var leder og viste i alle sammenhenger at han var en mann med mange fine kvalifikasjoner og menneskelige egenskaper. 

Fire personer som utgjør en fast stab og som er stasjonert i base camp i sesongen forbarmet seg delvis over oss, ved at vi, da våre rasjoner tok slutt, daglig fikk en liten middagsrasjon hver.

De hadde et depot nedgravd utenfor teltet i verdens største fryseboks. Mattilskuddet, selv om det var lite, hjalp godt. Vi ville ikke sulte i hjel selv om maven rumlet og ba om påfyll resten av dagen.


Barometeret beveget seg en vei-nedover.

Natt til lille julaften våknet jeg av at teltet la seg tungt ned over brystet. Vinden er vanvittig. River og sliter i teltet, som på tross av ekstra forsterkninger, blir satt på en formidabel prøve der det forsøker å motstå de verste takene. Venter hvert øyeblikk å høre lyden av flerrende teltduk. Vinden trykker teltet nedover. Snart virker det som om det nærmest ligger flatt med bakken. Teltbøylene bøyer seg faretruende innover. De må ikke brekke. Brekker de har vi et virkelig problem. Setter armer og ben opp mot bøylene og prøver å holde stand mot vinden. Med ett blir jeg var en liten lysning nede mot bakken. "Inger " roper jeg gjennom dundrende inferno, "vinden er i ferd med å få tak i stormflappene på ytterteltet. Får den skikkelig tak og forsvinner ytterteltet er vi i virkelig deep shit. Overta her med å holde på teltveggen, så kaster jeg meg ut og forsøker å redde teltet før det er for sent." - Klær på i en fart. Vanter, balaclava. Kravler ut. Det er tøft. Kryper rundt på vindsiden i sneføyken mens vinden forsøker å velte meg overende på tross av at jeg allerede nærmest befinner meg i horisontalen. Sneen stikker og pisker i og rundt øynene. Trenger seg inn overalt. Har problemer med å se. Har problemer med å puste. Gisper efter luft i den rasende vinden. Finner den løse stormklaffen. Får tak, graver en liten grop, trykker klaffen efter beste evne ned i sneen. Klarer å legge mer sne over og håper at det holder. Har ikke støvler på, kun noen tovede ulladder. Kjenner den isende vinden fyke rett igjennom. "Idiot" sier jeg til meg selv. Kryper tilbake til tryggheten inne i teltet. Heldigvis er soveposen enda varm.


Bagasjen ? Hvor er bagasjen ?

Vi ankom Punta Arenas helt syd i Chile, mandag 1.desember 2008 efter ett døgns forsinkelse. Flyet fra Madrid til Santiago i Chile ble av ukjente grunner forsinket med 10 timer. Dette medførte at ved ankomst til Santiago, var siste fly til Punta Arenas gått og eneste alternativ var overnatting i Santiago for så å fly videre til Punta Arenas neste morgen.

For så vidt greit kunne det virke som, men fra nå av begynte problemer som skulle forfølge oss frem til lenge efter at vi var kommet tilbake i Norge.

Siden Santiago var første ankomststed i Chile måtte bagasje sjekkes inn og tollklareres der før reise videre i landet.

Transportbåndet gikk derfor rundt og rundt. Folk plukket bagasje og forsvant. Vi speidet og speidet, men ingen av våre fem kolli med til sammen 60kg. dukket opp. Har man reist en del i verden, vet man at det fra tid til annen dukker opp tjenestemenn med narkotikahunder hvor hunden logrende og snusende med iver vimser fornøyde blant de ankomne passasjerene. At det også dukket opp en slik mann med et snuseindivid på fire ben var derfor ikke noen overraskelse. Imidlertid vakte det hos meg en smule interesse da loggreren tydelig med overdreven glad iver markerte seg overfor en eldre ærverdig kvinne med krykker. Jaha tenkte jeg. "Hu der ser jo ikke ut som noen narkotikasmugler, men du vett koss journalistene skriver. De vett jo best. Narkotika blir forsøkt smuglet med de mest utenkelige mennesker. Alle er potensielle smuglere. Ingen har - narkotikasmugler- stemplet i pannen."  Damen virket temmelig nervøs der hun sto. Stivnet til. Det virket som hun skalv. Tjenestemannen sa ett eller annet, og ut fra lommen dro hun en pose. Øynene mine sto på stilker. Ut av en mystisk pakke brettet damen papiret til side og avslørte sin brøde: et smørbrød med flate kjøttkaker. Dette var det hunden hadde luktet seg frem til.

I Chile har de i tillegg til vanlige narkohunder også kjøtthunder. Av helsemessige grunner var det strengt forbudt å innføre eller medbringe mat- eller kjøttprodukter.  Jeg var nå i min nysgjerrighet blitt litt klokere.

Uansett hvor dyktige vi enn var til å speide, eller hvor lenge vi enn ventet: Vi var og ble bagasjeløse. Festlig. Umåtelig festlig.  Fikk omsider meldt tapet til en person i uniform som opptrådte som om han var høfligheten og serviceholdningens rette opphav.   Det viste deg senere at han stort sett ga blaffen i å hjelpe oss.



Hektisk aktivitet

Hotellet vårt i Punta Arenas, Isla Rey de Jorge, var lite, intimt og hyggelig. Sjefen, Claudio, en servil hyggelig mann, var velvilligheten selv. Han sto på for å hjelpe oss med bagasjen. Ringte regelmessig til flyplass og flyselskap for oss i håp om å kunne oppspore bagasjen. Uten hell. Vi ankom Punta Arenas mandag 1.desember. Opplasting av bagasje i flyet som skulle bringe oss fra Chile til Antartika var fastsatt til dagen efter, tirsdag kl. 14.00. Avreise til Antartika var onsdag morgen. Hva gjør vi? Uten utstyr på vei til verdens kaldeste kontinent for å bestige et av verdens kaldeste og mest utilgjengelige fjell. Gir vi opp? Hva ville du gjort kjære leser? Ville du gitt opp? Vårt svar ble i alle fall et Nei!! Heldigvis hadde vi vært så fremsynte at vi begge hadde ekstremstøvlene med som håndbagasje, samt at jeg i tillegg hadde dunjakken med over armen.  Inger hadde med cargo fått ned sovepose og dunjakke. Slik sett hadde vi noe, men ellers ingenting.

Av engelskmannen, Tim, akkurat returnert fra Antartisk fikk vi låne litt utstyr. Men resten? Kjøpe!!  Vi hadde dårlig tid. Vi trålte butikker for å finne egnet utstyr. Dette viste seg å være vanskelig. I en butikk fikk vi gjort en avtale om å kunne returnere ubrukt utstyr, men listen ble uansett lang og trekket på kontoen merkbart.

Som vi så tydelig skulle merke senere, oppdaget vi snart at det å reise til og fra Antartika ikke føyer seg inn i et fast tidsskjema. Vær og vind avgjør alt med hensyn til om og når Ilushinflyet kan lande på Patriot Hills-basens landingsstripe. En landingsstripe som består av glatt og blå ruglet stålis. Siden vinden stort sett kommer som sidevind er ikke dette noe som man er glade for i landingsøyeblikket. Avreisen onsdag ble derfor utsatt, og vi var på stand by på uviss tid. Torsdag skjedde imidlertid det utrolige at vår hjelpsomme hotellvert kunne meddele at bagasjen nå befant seg på flyplassen og kunne hentes.  Glade og opprømte dro vi ut. Der sto baggene, men - kun 4 kolli. Fremdeles manglet en bag med halve Ingers utstyr. Tilbake på hotellet. Ny status. Utstyr gjennomgått og sortert. Ny utsettelse med Illuchinflyet. Ingen avreise enda. Ingers bag dukket opp på fredag. Endelig var vi i ballanse. Vi satt nå med en stor mengde ekstrautstyr. En del fikk vi returnere i butikken som vi hadde returavtale med, men fremdeles hadde vi nok til å kunne åpne en liten butikk.


På vei 06.12.08

Ilushinflyet var et monster. En metallmastodont med vinger og uten vinduer. Det var opprinnelig konstruert til å kunne ta av og lande på steder hvor dette var umulig for andre fly. En virkelig krigsmaskin som oste av russisk militærarv, og som fikk tankene til å vandre til land som Tsjetsjenia og Afghanistan hvor russland har liten historisk ære å se tilbake på.  

Det var et transportfly uten annen innredning enn at man hadde satt inn et 50-talls seter i tillegg til de klaffsetene som var fastmontert langs veggene og hvor fallskjemsoldater i sin tid hadde sittet på rad og rekke klare til å kaste seg ut over krigsmarkene. Det var slike tanker som også slumret inne i hodet mitt, der jeg satt med øreplugger i ørene isolert fra mine medpassasjerer og bråket fra motorene på den 5-timer lange reisen ned til vinterlandet og det forestående eventyret.

Flyet tok isen med hopp og brak. Motorene ruste kraftig da flappene bak på jetmotorene ble slått ut og utblåsningen snudd 180" med påfølgende kraftig bremseeffekt.

Iskald luft slo imot oss. Isen var glatt og ruglet å gå på.  Klokken var 01.30. Tindrende klar sol fra en blå og skyfri himmel.


Et utrolig landskap

Allerede dagen efter satt vi i twin-otterflyet og kunne betrakte et landskap så fantastisk at det overgikk de villeste fantasier. Enorme hvite vidder. Fjell som skar seg oppover og oppover. Skarpe topper og egger. Et forrevet og vilt landskap. Vakkert og storslått, men dødt. Base camp Mt. Vinson. besto av et tunelltelt hvor fem mann levde på skift gjennom sesongen fra medio november til ut i januar. Været var bra slik at vi allerede neste dag bandt oss inn i tauet. Tauet var livredderen i tilfelle en av oss skulle falle ned i en av de mange bresprekkene som vi var nødt til å krysse. Med ryggsekk på ryggen og med sleden bak beveget vi oss oppover mot neste leir med en totallast på ca. 50kg. hver.  


Vi valgte å starte rolig og brukte to dager opp til "low camp" på 2500m.   Igjen åpenbarte den vakre og storslåtte naturen seg i all sin prakt der vi steg oppover breen like under selve Vinsonmassivet med toppen over oss. Været var særdeles bra. Det ble varmt der hvor luften sto stille og ble oppvarmet av den 24-timers skinnende midnattssolen som sirklet over oss i feil retning "mot klokken". 



Opp og ned og opp.

Low camp bar preg av å ha vært i bruk tidligere. Det gikk derfor greit å etablere og å slå opp teltene i skjul av allerede eksisterende sneblokkvegger som skulle gi ly i tilfelle ikke gjestfritt vær.

Et par kilometer fra leiren kunne vi se den beryktede "headwall", bakken som vi to ganger skulle kravle opp på vår vei mot toppen. Det var en gigantisk bakke med en stigning på 45"- 60" og en total vertikal høyde på 1200m. Med andre ord, en liten utfordring når den skulle forseres med tunge ryggsekker.

Vi slet oss oppover. Alt nødvendig utstyr på ryggen. Det var tungt. Ryggsekkene gnaget i skuldre og rygg. Støvlene fikk i den bratte stigningen en annen vinkel mot føttene enn normalt, og selv om måten å bevege seg på ble variert, ble friksjonen mellom hud, sokker og støvler merkbar, ubehagelig og øm.

Endelig efter 7 timer var vi oppe i " high camp" ca. 3700m. Oppholdet der oppe ble av kort varighet. Hva vi hadde båret opp ble lagt igjen før nesene ble snudd nedover igjen.


Den påfølgende dag - som var hviledag- var velkommen. Føtter ble tapet med sportstape der hvor friksjonen mot støvlene hadde vært størst, slik fikk vi lagt et lag tapehud over huden.

Heldigvis hadde både Inger og jeg så langt unngått blemmer eller gnagsår.

Takk og lov for det.




12.12.08

På nytt på vei oppover "headwall". På nytt tungesekker. Denne gang enda tyngre enn forrige gang. På tross av dette virket kravlingen oppover lettere enn tidligere og vi inntok leiren efter kun 6 timers slit.

Været tetnet til.  Sikten ble dårlig. Vi krysset alle fingre for bedre vær. 


Et kompromiss blandt ektefolk

13.12.08 Ny morgen. Ny dag. Ingen bedring syntes å kunne spores i været. Fremdeles dårlig sikt. Å bevege seg oppover nå ville vært uansvarlig og livsfarlig. Alt var hvitt. Ingen referansepunkter å forholde seg til, og selvsagt var temperaturen svært lav både som et resultat av høyden, og at solen ikke kunne bryte gjennom det hvite skydekket. Tålmodighet er en dyd.

Selv hadde jeg lest ferdig mine medbrakte bøker og hadde intet å la tankene flykte inn i. Inger leste Bill Bryson's bok: "En kort historie om nesten alt". Hun påsto den var veldig interessant og lærerik. Jeg forsøkte å smuglese over skulderen hennes. Hun ga tydelig beskjed om at dette ikke var særlig populært. "Du forstyrrer konsentrasjonen min" sa hun. "Jeg kan ikke ha deg snusende og pesende inn i øret mitt når jeg leser. Pel deg vekk" "Nei vel" repliserte jeg kort og trakk meg slukøret tilbake. Fant et tau og begynte å knytte knuter. Hun må nok ha fått litt dårlig samvittighet for sitt utfall for like efter kom hun med et genialt forslag som medførte et kompromiss. Et kompromiss som skar dypt i mitt bokhandlerhjerte. Det var helligbrøde. Man behandler ikke bøker slikt. Aldri hadde jeg gjort noe lignende. Men hva gjør man ikke i nøden. Hun hadde en plan for hvordan vi begge allikevel kunne lese boken samtidig. Med min plastspisekniv delte vi boken i to mellom side 304 og 305 slik at jeg kunne starte lesingen av kapittel 17: Inn i troposfæren, og hun kunne fortsette med sin lesing i første del. Endelig kunne et hungrende intellekt få adspredelse og næring, samtidig som freden igjen senket seg i teltet. 



Å kle seg er en kunst.

14.12.08 Nok en dag. Nye muligheter. Været var omtrent som dagen før og syntes ikke å ville spille på lag med oss. Imidlertid syntes været å lette, og vi ante at solen var i ferd med å bryte igjennom på toppene. Det ble bestemt å gjøre et forsøk. Igjen bar det oppover. Alle var innbundet i tau som sikkerhet mot fall i sprekker.  Utrolig nok ble første del av turen innover dalen, før den virkelige oppstigningen tok til, ganske temperert. Å kle seg på tur er alltid en kunst. En gylden tommelfingerregel er at hvis man fryser litt når turen starter, da har man kledt seg riktig. Det var derfor et par stykker som ikke helt var fortrolige med dette og som nå klagde på varmen, og måtte fjerne overflødige plagg.  Vider gikk det, og nå stadig brattere oppover. Det ble trått og tungt. Vinden økte på og kulden begynte å bite kraftig når vi nærmet oss eksponerte områder. Siden jeg ikke har verdens minste nese, og kulden syntes at den er en grei sak å utfordre, måtte jeg foreta noen grep for å unngå å komme hjem noen nesegram lettere. Neser, fingre og tær er lette å forfryse, og fryser de skikkelig er mulighetene for amputasjon til stede. Hadde derfor lyst til å beholde, hva jeg selv vurderer som, et tålig normalt utseende også efter hjemkomst til fedrelandet. Trakk derfor ansiktsmasken godt opp over neseregionen. Problemet som ofte oppstår når man gjør dette, er at varmluft blir pustet oppover og inn i brebrillene som igjen kondenserer for så å fryse til is som igjen fører til at man intet ser. En vanlig komplikasjon. Det gjelder derfor å ha briller eller gogler som har riktig ventilasjon, og som kan motvirke kondens.  Skiftet derfor fra brebriller til gogler og fikk igjen klart syn og en nese som var relativt trygg.




Toppen

Toppen var nå i sikte.  En stor massiv egg. Skråningen opp til eggen var bratt og det var kaldt. I tillegg var vi temmelig utslitte alle fem efter å ha beveget oss oppover i ca 10 timer.

Toppeggen var eksponert på begge sider og ga flere steder mulighet til ukontrollert utglidning. Vi beveget oss her blandt klipper og sne som enkeltpersoner, uten å være innbundet som taulag. Hvis en skulle skli ut, skulle ikke vedkommende kunne dra med seg andre i fallet.

Endelig var vi der. Toppen av verdens mest avsidesliggende fjell Mt. Vinson 4892m.         

Det ble sterkt. Klarte ikke å holde gledestårene tilbake. Heldigvis var Inger der å ta tak i. Følelsene var da lettere å la strømme på. - Efter så mange år, så mye kav og anstrengelser var endelig dette målet beseiret. Jeg sto på toppen av min 7. og siste topp av alle seven summits på samme dato som Amundsen som første person i verden kom til SydPolen, 14. desember (1911). Jeg hadde som den femte norske i historien beseiret det høyeste fjellet på jordens syv kontinenter. Det var en kjempesterk følelse og en umåtelig glede. Utsikten var fantastisk selv om den ble hemmet av skyene under oss. Topper stakk opp og markerte seg gjennom skylaget. Shinn, 4660m, et av de andre høye fjellene, ruvet vakkert rett imot oss med sin snedekte kuppel.  Igjen måtte jeg opp og ta på toppunktet, en liten metalldings lik en sigar som stakk opp av selve den snedekte og eksponerte toppen med stup mot avgrunnen like bak.

Men. Å nå toppen er bare halve turen. Man skal ned igjen også. For James ble returen litt tøff. Han kollapset rett under toppeggen, og hadde problemer med å reise seg. Imidlertid hjalp det å drikke og å hvile litt og atter kunne han stavre seg nedover igjen.

Tilbake i High Camp gjaldt det å få i seg mat og spesielt masse væske. Vi var alle svært dehydrerte. Hadde drukket altfor lite, og hadde hvis vi skulle satt flekker i sneen ikke ha markert oss som gule markører, men som brune. Det gjaldt derfor å gjenopprette væskeballansen.


Tilbake til base camp

15.12.08 Våkner til overskyet og dårlige forhold. Men? Tenk! Været var plutselig underordnet. Mission was completed. Vi hadde oppnådd hva vi var kommet hit ned for å gjøre. Vi hadde nådd målet. Det var en lykke at vi fulgte forsynet dagen i forveien og valgte å benytte det værvinduet som åpenbarte seg. Høydeklatring er et sjansespill med hensyn til været. Man må kunne ta en sjanse, kunne se muligheten og ta den. Å nøle eller vente er ikke alltid lurt. Man kan kanskje bruke meg som eksempel f. ex. når jeg skal kjøpe et klesplagg.-  Liker jeg plagget og føler at det sitter tilfredsstillende på kroppen, kjøper jeg det. Dette i motsetning til andre ofte kjolebefengte individer som må prøve og forkaste i det uendelige slik at en ektemann, uansett hvor godt dressert han enn er, kan bli drevet til vanvidd.  Rask handling i det rette øyeblikk, gir raskt og ønsket resultat.

Returen nedoverbakke til Low Camp ble tung. Vi skulle nå med ett løft bære ned alt hva vi i to løft hadde båret opp. Noe mat ble gravd ned i sneen som depot og hjelp til kommende ekspedisjoner, men uansett kom sekkene opp i over 30kg.

Å være gift med en fysisk og mentalt sterk kvinne kan av og til gi noen utfordringer hvis man selv også mener å ville noe sterkt. Hvis man dog vil dette "noe" sammen og ønsker å trekke i samme retning og skape synergieffekter, får man imidlertid uanede krefter og positive muligheter. Det var derfor med beundring jeg nå så hvordan hun lesset den tunge ryggsekken på ryggen og bega seg nedover de bratte hengene hvor med letthet den minste uforsiktighet kunne tippet henne over. Faste tau nedover den 45"- 60 " bratte og lange bakken sørget imidlertid for sikkerheten. 

Endelig. Efter 3 timers kav var vi nede i Low Camp. Samlet sammen utstyret som vi hadde lagt igjen der og pakket alt på sledene for så å ta fatt på siste del av turen videre ned mot Mt. Vinson base camp.

Siden vi nå skulle frakte alt nedover mens vi var bundet inn i tau, ville siste mann's slede ikke være kontrollert av noen bremseperson bak. Neal foreslo at sistemann skulle bære alt sitt på ryggen. Dette ville bli tungt. Altfor tungt. Ca. 50kg.  Siden jeg hadde erfaring fra bl.a. Denali med å behandle løpske sleder i tau i nedoverbakke, meldte jeg meg frivillig til å gå bakerst.


Første del av turen over breen var stort sett horisontal og gikk som en lek. Faktisk syntes jeg at det var så lett at jeg med jevne mellomrom måtte snu meg for å sjekke sleden.  Dette bare for plutselig å oppdage at den var borte vekk. Ble jeg sjokkert? Ja. Hva tror du kjære leser? Ville ikke du også fått deg en støkk når du plutselig langt der ute i isødet på en bre med sprekker av ulik størrelse oppdager at sleden som du er ansvarlig for og som inneholder alt utstyret ditt i tillegg til fellesutstyr er borte vekk. Det var også litt flaut. Skal innrømme det. Sleden hadde i en hump hoppet av karabinkroken som festet den til ryggsekken og valgt å ta en pause. Før noen fikk stoppet meg var jeg i fullt firsprang tilbake i sporene våre. Regnet med at jeg var temmelig sikker mot sprekker siden vi nettopp hadde passert samme strekket uten uhell. Snart kunne jeg øyne en sort prikk noen hundre meter borte, og der sto den, uskyldigheten selv og ventet. Kunne liksom ikke bli sint på en slede, men det var som å komme leiende på en ulydig hund på vei tilbake til resten av taulaget. 

Terrenget skrånet nedover og sleden som nå var sikret med to motsatte karabiner forsøkte efter beste evne å ikke ville samarbeide.  Den oppførte seg som en utemmet vill hingst. Snart kom den i rennefart bakfra og rett inn i hælene, snart skar den ut til en av sidene og lagde noen skikkelige rundkast og piruetter for så å skjære ut til motsatt side og gjøre de samme kunststykkene der. Forsøkte periodisk uten hell å la den gli bakover, eller å leie og å styre den ved siden. Det ble en del  pes og en kamp om mestring.

Omsider var vi nede, og håpet om rask utflyvning ble snart kvalt av været.


Ventingen fortsetter

Den opprinnelig planen tilsa at vi skulle være hjemme 20. desember, i god tid til å kunne feire jul sammen med våre kjære. Imidlertid lå vi nå her og så den ene dagen efter den andre blåse bort i vinden. 

Utover dagen, julaften den 10. dagen som vi lå værfast , ble det å kikke på barometeret mer og mer en besettelse. Lytte til været, notere og følge med. Gikk vi opp eller ned? Været ble bedre. Ca. kl. 19.00 var det mer eller mindre vindstille selv om sikten var dårlig. Barometeret krøp opp på 745 mb. , et nivå som vi hadde hatt før uværet satte inn. Motet steg. Ringte hjem. Kom rett inn i de respektive julemiddagene hjemme og syntes å ane odøren av pinekjøtt. Det ble dog med fiktiv innbilning og drømmer. Bevilget meg i stedet to peanøtter fra den siste peanøttposen, gikk så ut i været for å lage gult merke i sneen mens jeg nynnet "What I want for Christmas is an aeroplane, an aeroplane, an aeroplane, which can take me away from here."  



Englene i sneen lengter hjem.

Efter å ha vært værfast i 11 dager, var det 25. desember fremdeles stort sett vindstille. Alle kikket i luften og kommenterte været. I dag må noe skje. I dag er det flyvær.  Amerikanerne som hadde gitt oss middager, skulle også rapportere til Patriot Hills-basen angående værforhold. Imidlertid før de hadde kommet så langt som til å sjekke været, fikk vi beskjed via satelittelefonen om at fly allerede var på vingene og på vei for å hente oss ut. Takk og lov. Snart hørtes flydur. En liten prikk på himmelen. Fremdeles dekket en del skyer fjellene, innflyvingslinjen og landingsstripen som var en slak oppovergående snebakke markert med sorte søppelsekker fylt med sne.  Da flyet forsvant ut over breen, trodde vi en stund at flyveren hadde avbrutt landingsforsøket. Motet sank derfor noen minutter, men kom snart forsterket tilbake da flyet på nytt dukket frem fra skyene langs fjellsiden mens det foretok den siste store svingen før det hoppende freste oppover bakken i en sky av sne.

Ut kom piloten, Monica, smilende og vennlig fulgt av en sin langt mer robuste copilot, også han smilende, med hanekam, piercinger i øre, nese, munn og kinn, med naglebelte, saggebukse og tatoveringer. En skikkelig kontrast til den vevre pilotdamen.


Det var med glede, men også med vemod vi nå tok farvel med det som hadde vært hjemmet vårt i tre uker tid. Bare det å vite at vi aldri mer, enn på bilder, ville kunne skue den utrolig ville og vakre naturen, var vemodig. Vi sendte en takk til moder Vinson som hadde latt oss få lov til, og ikke avviste oss da vi besteg hennes efterlengtede, forblåste og iskalde drøm av en topp.